Lenge lenge siden. Falt litt ut når det hele ble nytt, det må jeg nok innrømme :S Har vært og snoket litt likevel, men syns ikke folk er like ivrige skribenter som tidligere. Så enten er det ikke bare meg, eller så er det ikke alt jeg har fått med meg. De bloggene jeg ikke hadde lagt inn som favoritt har vært vanskelig å finne tilbake til!! Krever nok litt mer iherdig søk.

Ett spørsmål: Ser av e-post at det er noen som har lagt meg til som venn, – hvordan får jeg godkjent de her inne? Ble veldig glad for dèt forresten, at noen har sett denne lille lilla bloggen som jeg knapt har skrevet i, hehe.

Så var det fokus da, hva var det man skulle blogge om?  

Kan vel kjapt oppdatere de siste fraværende månendene mine med at heavy tanker og grublerier fint er byttet ut  med andre ting denne tiden. Fra tøffe probemstillinger og saker og ting med folk nær meg, til det litt mer sportye og håndterbare  

Nå er det trening, jobb og ellers sosialisering som gjelder! Og det er bra Tror det er et tips til de som måtte ha litt for mye floker å løse opp i, – ta en time-out. Gjør noe konkret med livet, ta tak og fokuser på det som er bra. Osv. Ikke legg deg ned hvertfall!! Kom deg ut, møt folk og face verden. Uansett hvor vanskelig det måtte være. Det blir ikke bedre av å legge seg ned. Det tør hvertfall ikke jeg prøve på engang Puh. Et par alvorsord jeg kunne skrevet en hel del mere om, men vi lar det bli med det denne sene kvelden. Trenger vel ikke si mer enn det. Positiv tenkning, og hvertfall fokuserng, er noe undervurdert, tror jeg.

Ett spørsmål til: Hvor har det blitt av Cina?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hadde akkurat kastet meg inn i bloggeverdenen, – og vips er det nye ting som skjer! Ikke finner jeg favorittene mine, ikke får jeg sett siste innlegg i bloggene, og da jeg fant det var tema for dagen (!) mat. Og neste-blogg-knappen som jeg brukte for å oppdage nye spennende verdener er ikke der. Eller? *snoke litt til*  

Har hvertfall fått til litt farger, og tror jeg må si meg fornøyd med dèt i første omgang..

Lysere dager, farger er fint, man skal ha det bra og det har man. Osv Håper det samme for deg, helg og all ting.

Har mange ting jeg kunne skrevet om, men sliter litt enda med å gjøre bloggen min litt for lett gjenkjennerlig.. Hmm. Er det bare meg som har et lite dilemma der?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Folk er forskjellige.

Noen er trause, stabile, har alt på stell. Økonomi, framtidsplaner, mål. Langsiktig tenkning og høye ambisjoner. Legger seg tidlig, for å være opplagt dagen etterpå. Trener, spiser riktig, og for guds skyld; røyker ikke. Til og med en middagshvil på sofaen er noen forbudt, dèt kan man ikke kaste bort tiden på! Fullt program, skitur klokken 9 en lørdag, og mange timers arbeid med søndagsmiddagen.

Dette kan være litt for mye for en som selv er litt i midten. I midten er man kanskje dersom man tar litt ting som de kommer, liker å sitte oppe om natta dersom man føler det er rett, man kan bruke opp pengene sine på det man har lyst til og heller leve veldig sparsommelig siste uka før lønn. Man kan være ute en hverdag, og ta et par øl mer enn det man hadde tenkt – og tenker man kan ta igjen den tapte søvnen når man blir gammel. Eller en annen dag. Søndagsmiddagen er ikke så viktig, at man ikke kan planlegge andre ting den dagen. Man kan fjase og tulle, le og la livet gå sin gang. Gjøre sine ting, ha det bra. Det går fint å leve sånn, sålenge man ikke har noen der som sier det er feil.

Etterhvert finner man ut at det er mange andre nyanser også. Når man selv er litt smågæærn dersom man er ute til klokka 2 en onsdag, er det andre som gjør det samme både onsdag, torsdag, og kanskje tirsdag, – hver uke. Der man selv skeier ut med nachspiel ei helg, er det andre som gjør det samme hver bidige helg. Der man selv er blakk ei uke, er det andre som er blakk i to. Osv osv….

Det er når man møter på kaos, rett og slett kaos, – at man kan ta seg i å savne det man hadde før. Med noenlunde strenge rammer, med høye krav, planer og rutiner. Der kl 22.30 var sent på en hverdag.

Heldigsvis kan man skape seg en middelvei. Og etterhvert finner man ut. Kaoset man ser et annet sted, gjør at den middelveien man selv har skapt plutselig blir normal. Så kan man faktisk danse litt fram og tilbake, hvis det er dèt man ønsker og føler for er riktig. Så lenge man bare har kontrollen intakt, – og så lenge man har det….

BRA.

Forundelige verden, og ulike liv å leve i den…….  :)

Måtte bare alle ha det bra, og passe inn i egne forventninger….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å få beskjeden, som man såvidt har turt berøre tankene ved men aldri turt tenke helt ut. Få vite det man aldri hadde trodd var mulig. Det verste.
Ny problemstilling, ny verden å forholde seg til.

 Det er ute, vi vet, og vi skal kjempe kampen sammen med deg. 

Jeg tenker dette, skriver dette.. Og mener det.

 Likevel føler jeg hjelpesløshet. Hvordan kunne hjelpe til med å orde opp i en sånn hulter-til-bulter-idiotisk-meningsløs-handling som har blitt påført deg? Hvordan i h.. gikk det an, hvordan kunne det skje?

Hvorfor så vi det ikke, ikke en eneste en av oss som var rundt deg….

 Unnskyld. Er så lei meg for at jeg ikke så det, skjønte det, hadde en idè og hva som hendte deg…

Men jeg skal tviholde på hånden din, ikke gi slipp vær så snill.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle har sine opp og nedturer. Ingen dager, eller perioder i livet, er helt like. Noen ganger har man det helt topp, livet smiler og alt går som en lek. Andre dager er det verre. Man har det ikke bra, kan tenke tunge tanker, er fortvilet, lei seg, sint, utrøstelig – og alt som hører med. Noen som kjenner seg igjen?

Hvordan livets bølgedal arter seg kan selvfølgelig variere utrolig masse fra menneske til menneske. Fra dag til dag, og periode til periode. Jeg har lært meg at det er det som er livet.. Har man en noe tung periode, så vil det alltid gå èn vei. Jeg tror at disse bølgedalene er helt normale, jeg tror ingen mennesker er helt på høyden, lykkelig om du vil, hele tiden. (Er det noen som er uenige og har en annen erfaring blir jeg glad for å høre om det!)

Hva er det som skiller disse bølgedalene for oss som kanskje kan betraktes som "friske", "normale" og relativt oppegående mennesker (sånn stort sett), med de som faller inn i depresjonens verden? Hvor går grensen, hva skjer? Kan man ha for høye forventninger til livet, kan man være uberedt på nedturene som ramler inn..? Eller er det det at der noen har tunge perioder, har andre helt for jævlige og uholdbare perioder? Mange har opplevd forferdelige ting, levd under ekstreme og hverfall vanskelige situasjoner, og har bært på store tunge hemmeligheter halve livet. Gjemt det langt inn ett sted, der ingen, ikke personen selv, har kunnet sett det. Personen har tatt på seg masken, tenkt positive tanker, møtt verden med ett smil – helt til en dag den børen ble for tung å bære? Hvor går grensen, hva skjer når man ikke klarer bære det mer?

Jeg vet jeg beveger meg i grenseland nå, i en verden jeg – uansett hvor mye jeg leser om det – ikke kan forstå. Fordi jeg aldri har vært der. Jeg kan kanskje ha beveget meg utpå glattisen i ny og ne, men som nevnt over, så tror jeg det er ganske så vanlig. Men det går likevel ikke an å sammenlikne. I forhold til mange er den glattisen små små små bagateller, og i det store og hele er det vel glattisen det "normale" i livet også….?

Ikke at jeg har lest så masse om det heller forresten, men litt har det vært oppover tiden. Og den siste tiden har jeg også lest noen blogger om dette. Det finnes mange unge jenter der ute, som sliter. Som sliter skikkelig. Som kutter seg selv for å kjenne at de lever, for å kunne gjøre om en uhåndterbar situasjon til en situasjon der de selv har kontroll. Der de slipper masken et øyeblikk, og der de slipper å måtte bry andre med problemene sine.. Kontroll i en ellers helt ukontrollerbar verden og kaos av følelser.

Det finnes unge jenter (og helt sikkert gutter) som har angst for å gå i butikken eller kiosken, eller ut overhodet. Som får panikkangst og besvimer og hyperventilerer. Som er helt fantastiske mennesker, med masse venner og omsorg for andre, men som likevel sliter. Det kan komme i perioder, men disse periodene kan vare lenge. Og noen av disse jentene vet aldri helt når det kommer. Tenk den utryggheten, aldri å vite om eller når det kommer, aldri vite hvor lenge det vil vare, og om de klarer å reise seg igjen..

Etterhvert, med flere slike perioder, begynner noen på medisiner. Unge jenter og gutter som kan ramse opp et helt hav av ord de fleste aldri har hørt om, og har disse i sitt daglige vokabular. Beroligende, innsovning, for å sove videre.. and so on. Fra å være happy og fungerende, til perioder med angst og medisiner, til perioder der de er institusjonalisert. Dager der de ikke stoler på seg selv, og hva de kan komme til å gjøre. Selvmordsforsøk, selvskading, en verden i kaos kaos kaos. Flashbacks. Fæle drømmer. Ukontrollerbart. Der de samtidig kan se "galskapen" i det selv, uten å kunne gjøre noe.

Hva kan man gjøre? For å komme seg ut av det? For å kunne få en "normal" hverdag, med livets store og små gleder, ha opp- og nedturer men likevel kunne se en mening i det hele? Til å kunne se over det enorme fjellet som står rett ved deg, som omfavner deg, som du ikke har krefter til å begynne å bestige, og som skygger for sola?

Hvordan få vekk den tunge børen? Hvordan begynne kampen mot fjellet, ta fatt på den vanskelige klatreturen oppover, og kanskje kunne oppleve at solglimtene kommer til syne? Hvordan få solglimtene til å varme sterkere, hvordan samle krefter til å fortsette kampen?

Hva hjalp deg? Om ikke til å bli "superlykkelig" med et strålende liv, hva hjalp deg til å håndtere verden slik den har blitt, til å kunne få ut den tunge byrden du ikke maktet bære mer, til å kunne håndtere en hverdag full av kaos? Hva hjalp deg til å starte, og fortsette kampen, til å se solglimtene igjen? Kanskje fant krefter og klarte å bestige fjellet, – kanskje du ser sola igjen? Hva hjalp deg?

Hva hjalp deg til å se en mening med livet?

Vi er mange som står vedsiden av. Som holder i hånden, og er livredd du vil slippe. Hvordan kan jeg hjelpe?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har hatt denne bloggen lenge, uten å skrive ett ord. Har fulgt mange blogger – og har mine favoritter Finner imidlertid stadig nye spennende, interessante og bra blogger

Underveis har tenkt på hva jeg skal sette fokus på. Er så mange ting å ta av! Og det jeg har lært av dere andre bloggere, er at fokus er bra. Velg ett tema, et område, en del av din verden, – og fortell resten av verden om akkurat det

Starmite var kanskje den som dro meg inn i bloggens verden. Hennes historier, og ville men samtidig spennende liv, med store omveltninger, store spørsmål og små gleder har vært veldig artig å følge med på. Har, som flere andre, tatt det hele litt med en klype salt, det vil si som god underholdning rett og slett. Hovedpersonen minner meg littegrann om en vanvittig kul dame, nemlig frøken Salander. Ikke meningen å fornærme, beklager ev det. Dette er vel heller et tusen takk til Starmite for å innvie meg i så mange blogger, menneskers liv og spennende fortellinger :)

En person som jeg digger, og elsker å følge med på er Cina. Så utrolig ærlig, så morsom, og så fantastisk flink å skrive! Cina setter ting i perspektiv, verden i store og små bilder. Tror hun er en litt stor favoritt egentlig..

Korthuset kom jeg også over for ganske lenge siden. og denne bloggen har ført meg til innsyn i sjekkeverdenen! Haha. Lest The Game, og fortalt og diskutert med alle venninner om det livet der Mye interessant, og jeg må vel innrømme at jeg har vel både blitt "playet" og vært lur sjekkerinne. Hehe.

Med Korthuset og knektene fulgte også TigerWoman86, og videre til andre blogger jeg fant på min vei. Disse jentene har helt annen tematikk enn Cina og andre blogger jeg følger med på, og en helt annen verden enn min. Men likevel mye interessant og moro historier der

Det er mange flere jeg kunne nevnt, og som har utmerket seg i mer eller mindre grad for meg. Blogg Romanum er bra, bare synd han skriver så sjeldent Og Rednecks generøse og treffende kommentarer overalt fortjener en liten oppmerksomhet også! Den siste tiden har jeg kommet nært innpå noen som sliter litt for mye med deperasjoner og ulike problemer, og med det har jeg her inne fått en ny verden å få et større innblikk i. Tusen takk til dere bloggere som deler så masse om så mye!!

Denne bloggen skulle egentlig handle om det store spørsmålet – hva ska jeg blogge om? Istedet for å ramse opp alt det kunne vært, så har jeg nevnt bittelitt av hva det kunne vært her. Jeg, som helt sikkert dere, har en del områder å ta av. Hva det blir får vi se Og det blir spennende å se om jeg klare å finne fokus. Tror nemlig dèt er det aller beste Men livet er et puslespill og en vei med mange stier….  

 Meg er altså en ung kvinde på litt over 30. En liten presentasjon har jeg skjønt er en høflig og fin ting. Så kommer det forhåpentligvis litt mer etterhvert

Tips oss hvis dette innlegget er upassende